Uncategorized

Medisiner, psyke, bearbeide, følge hjerte og manifestere drømmer❤️

I anledning for denne dagen, verdens psykisk helse dag, ønsker jeg å dele mine erfaringer med medisiner og det å slutte.

Sjelen vår bærer våre drømmer,lidenskap og kall, og jeg erfarer at det kommer som en belønning for all innsats når vi lytter til hjerte og tar valg basert på kjærlighet til oss selv. Jeg sitter nå mens jeg skriver å husker tilbake til den tiden hvor jeg drømte om å være og gjøre det jeg gjør i dag. Rart å tenke på samtidig så gir det en enorm bekreftelse på at drømmene er der for å pushe oss mot og gjennom det vi trenger å møte for å vokse og utvikle oss som mennesker.

Det å gå på medisiner er ingen spøk. Jeg gikk i flere år på den aller høyeste anbefalt dose på anti psykotiske medisiner, stemmings regulerende og sovemedisiner. Det er rart å skrive det, for det er nesten som en vond drøm. Det er så rart, uvirkelig og meningsløst å tenke tilbake på. Hvorfor? Hvorfor doper man ned mennesker som trenger å føle, møte det som i utgangspunktet er vondt å vanskelig, hvorfor? For noen år tilbake var dette min sannhet. «Jeg kommer aldri til å bli bedre, men medisinene de hjelper meg.» Sa egoet. For å prøve å overleve den forferdelige tilstanden.

En tilstand som holder en fanget i egen kropp, hvor det oppleves at den frie viljen er fratatt. Det er noen andre som vet bedre enn meg selv hva som er best for meg. Tull! Innerst inne vet vi alle selv hva som er best for oss. Vi besitter nøkkelen til å helbrede traumer og smerter etter vonde og vanskelige opplevelser.

Jeg husker en gang pappa og jeg dro for å kjøpe et forbrennings toalett som jeg skulle ha der jeg bodde. Det er et toalett man putter ned et filter, går på do, trykker på en knapp og vipps så brenner det opp og blir til aske. Jeg husker at jeg var så dopa ned, etter å ha tatt medisiner kvelden før at jeg lo litt til pappa så sa jeg, det som er utrolig fint med den doen her er at jeg trenger ikke bruke penger på toalett papir. Pappa så rart på meg, visste ikke helt om jeg fleipet eller ikke. Jeg husker at jeg skjønte selv at jeg hadde sagt noe dumt, noe som ikke hadde rot i virkeligheten. Men jeg klarte ikke å forstå hva, for hodet fungerte ikke. Logikk sansen var borte. Det er ganske skremmende. Først når virkningen begynte å gi seg kunne jeg se nærmere på det å forstå det, det var rett før jeg skulle legge meg å ta medisiner på nytt. Jeg sitter ikke igjen med et eneste godt eksempel der medisiner har bistått meg på noen som helst måte i løpet av de 14 årene jeg har gått på medisiner. Jeg kjenner at jeg fortsatt blir trist når jeg skriver om akkurat denne delen av livet mitt. For når alt annet selv det mest vonde hendelsene gir en form for mening, gjør denne måten å ta fra mennesker deres evne til å miste kontakten mellom kropp og sjel absolutt ingen mening. Det ligger fortsatt en liten sorg igjen, for tap av alle disse årene.

Det jeg finner mening i gjennom egen erfaring er å kunne dele mine opplevelser om akkurat dette. Det gir meg evnen til å bistå mennesker med en større trygghet i møte med vonde erfaringer og opplevelser. For jeg vet at så lenge man gjør dette uten rus eller kjemikaler, så finner man alltid en vei. Det er når det blir mørkt vi får erfare lyset. Det er når vi omfavner både lyset og mørket i oss selv vi kan oppnå balanse og bli hele. Vi må slutte å frykte mørke, vi trenger å ønske det velkommen inn i lyset.

Har medisiner noen gang healet traumer?

Har medisiner klart å fylle et menneske med den kjærligheten eller egen verdien de sårt trenger?

Har medisiner vært en støtte brikke? Kanskje er det det noen trenger for en kort periode i livet men å bruke sterke medisiner som ikke har dokumentert effekt på det som kalles diagnoser. En haug med symptomer mennesker erfarer når det blir for mye å håndtere og man ikke får bearbeidet eller utløp for all energien som blokkeres, tror ikke jeg er en løsning lenger.

Jeg har avhengighets genet, noe jeg egentlig alltid har vært bevisst. Jeg husker jeg sa som 16-17 åring når bekjente begynte å ruse seg på kjemikalske stoffer, at jeg kan aldri ta dette for jeg vet at jeg kommer ikke til å slutte. Det er for godt å rømme fra smerten.

Det er ganske så ironisk at det er nettopp dette bare i en annen og lovlig form som har styrt mange år av mitt liv. Lovlig eller ikke, det blir fortsatt noe man blir avhengig av. Noe man tror man ikke kan klare seg uten. Det å gå av medisinene er noe jeg ikke hadde klart , hadde det ikke vært for at sjelen guidet meg med en indre viten og visdom gjennom prosessen. Sjelen viste vei. Kroppen gikk i abstinenser men hodet lyttet til sjelen. Det var beintøft og det kunne til tider minne om noe jeg har sett på film om hvordan avrusing foregår. Min spirituelle veileder sa at det er viktig å tilføre noe nytt i en slik prosess. Så jeg begynte å tilføre vitaminer og ren mat for å nære og begynne å bygge kroppen sterk nok til å takle påkjenningene. Det er jeg enormt takknemlig for. For tiden som kom etter at medisinene var ute av kroppen var tøff. Da startet healing prosessen for fullt.

Vi har alle evnen til å møte vårt eget liv og utfordringene i kjærlighet til oss selv. Sjelens reise her på jorda er vakker når vi løfter blikket og fyller oss med all den kjærligheten det er ment at vi skal kjenne, være og utstråle i våre omgivelser❤️

Det finnes så mange veier å gå, å kun du vet hvilken vei som er riktig for deg.

Lytt til hjertet ditt og la det vise veien. Finn din klan av mennesker som bidrar til å støtte å løfte deg gjennom prosessen. Velg noen som kan holde ‘rommet’ rundt deg mens du gjør den jobben du trenger.

Jeg heier på deg av hele mitt hjertet❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s