Uncategorized

Hvorfor er det greit å medisinere mennesker etter vonde opplevelser?

Hvorfor aksepterer vi dette som en god løsning?

Jeg kjenner at jeg er klar for å dele mer av tiden fra jeg gikk på medisiner. Det har tatt tid å komme hit, men nå er jeg klar til å dele nok et viktig budskap om nettopp dette med å dope ned vonde følelser.

Jeg ser tilbake på de årene jeg gikk på medisiner, og alle de årene lå det hele tiden en tanke i ubevisstheten og av og til i bevisstheten, og det var hvordan kunne jeg gjøre det slutt? Hvordan kunne jeg ende smerten? Jeg var innom mange ganske kreative måter. Jeg ønsket selvfølgelig ikke å dø, men jeg orket ikke leve. Det føltes som om jeg var stengt inne i en kropp jeg ikke hadde tilhørighet i, hvor kun mørke hadde tilgang.

Når jeg valgte på eget initiativ å trappe ned, fikk jeg litt etter litt kontakt med min egen sjel. Det ble tydeligere og tydeligere at dette var riktig vei å gå. Etter å ha brukt ca 2 år på å slutte på alle medisinene, sa kroppen stopp. Å jeg opplevde det mange kaller å ‘møte veggen’. Energi nivået nådde bunnen, det gjorde også kroppen. Jeg opplevde igjen en mørke tid, men den store forskjellen var at nå var det lys i mørke. Jeg måtte ta et valg, valg om å leve, ikke bare eksistere.

Jeg hadde fått kontakt med min indre styrke, min sjel. Jeg var langt nede både fysisk og mentalt, alle følelsene som var fortrengt begynte å vise seg og frykten flyttet inn i samme bolig. Nå var jeg klar til å møte mine største frykter, klar til å ta eieransvar for eget liv, klar til å litt etter litt gi slipp på alt som hadde skjedd av vonde opplevelser.

For hvis vi ikke gir slipp på vonde opplevelser eller healer traumer, så spiller vi det av igjen og igjen, som om det skjer igjen og igjen. Sånn kan vi holde på noe i alt for lang tid, det sitter i nervesystemet og selv små hendelser eller ord kan trigge flukt eller kamp og med det er kroppen under konstant stress.

Det som for meg er veldig interessant er denne teorien om medisiner skal hjelpe å holde ‘sykdommer’ i sjakk.

Velge å medisinere mennesker, før hjernen er ferdig utviklet.

Er det å ha opplevd traume en sykdom?

Er det å være redd for egne tanker, en indre stemme som har blitt påvirket av mennesker med dårlig intensjon, som har hatt dyp innvirkning på barn en sykdom?

Er det å ikke se sin egen verdi, fordi noen har fortalt barnet gjentatte ganger at det ikke har verdi før hjernen var utviklet og klar til å skille, er det en sykdom?

Er det å være full av angst fordi kroppen er i konstant alarm beredskap en sykdom?

Fra mitt perspektiv så er det ikke det, men ganske naturlige reaksjoner på vanskelige opplevelser. Får man ikke hjelp til å håndtere dette i seg selv tidlig, så vil det danne mønstrene man lever etter, helt til man starter å bryte ut.

Jeg har møtt den dypeste frykten og den taggete angsten, jeg har omfavnet dem i kjærlighet og takknemlighet fordi de var der for å hjelpe meg med å overleve og for å minne meg på at de skulle ikke alltid være mine nærmeste venner. For de opphører nemlig når de blir møtt med lys, igjen og igjen.

Jeg har kunnet kjenne i denne prosessen på hvilke områder hjernen min ikke har utviklet seg normalt, for vår fulle bevissthet sitter ikke i hjernen. Bevisstheten til sjelen min har gitt meg innsikten underveis for at jeg skulle få en intellektuell forståelse av hvordan vi mennesker fungerer. En opplevelse av å observere sinnet fra en høyere bevissthet.

Egenkjærlighet var min medisin, og burde være det mest naturlige i livet for alle mennesker.

Ta valg i kjærlighet til seg selv,

Lytte til sin egen sjel, akseptere at vi har styrken og kraften til å møte alt dette for å kunne bli hel.

Så hvorfor velger disse menneskene som styrer behandlings tilbudene å medisinere å legge lokk, slik at mennesker i sårbare perioder i livet ikke får kontakt med det de trenger aller mest, den indre kraften?

Den kraften som får oss gjennom det mest utfordrende livet har å by på, for så å utvikle oss. Finne ressursene og gi tilbake.

Hvorfor?

Hvorfor kommer selvmordstankene når man går på medisiner som skal ‘hjelpe’ en til å få det bedre? Og forsvinner når medisinene er ute av blodet?

Noen tanker fra meg til deg.

Varm hilsen, Line

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s